Vi merket god forskjell etter sist gang G var her, men så begynte energien å forlate oss igjen, vi merket små ting og stadig forsvant ting. Så begynte både sambo og mini å våkne nøyaktig kl 05.55 flere netter over en periode og det var også mistenksomt. Når man først har hatt gjengangere i hus en gang så er det vanskelig å forklare ting som skjer i etterkant med naturlig forklaring.
Vi satt her en kveld og snakket om akkurat dette, i tillegg til hvordan livet var blitt etter at vi kjøpte dette huset og flyttet hit. Det har jo rett og slett vært en uendelig rekke av uheldige hendelser og dårlig helse. Vi er lei. Greit nok, uflaks og dårlig helse kan forklares, men ikke i den grad vi har opplevd. Det har liksom vært litt for mye!
G kom og kunne med en gang si at Karl, han som bygde dette huset i 1929 og som levde her med kona til han døde, ennå var her. Han hadde ikke klart å komme seg ordentlig "over" da hun var her sist, nettopp fordi han var så bekymret over en sprekk i en gammel mur under nybygget vi har støpt over den. Han trengte hjelp til å komme over og det ble altså gjort idag. I samme moment som hun healet sambo.
Han ville gjerne gå over, for han var nå trygg på at sprekken ikke var til fare og han fikk også gitt beskjed om at vi må være på vakt for "noe" i taket på rommet til mini. Noe vi bør sjekke, og utbedre. Det kom også positivitet om planene våre om å rive kneveggen på soverommet for å lage innebygde skap i kottet. Vi er absolutt godkjent som eiere av huset og alt vi har gjort her er "godkjent" :D
Så begynte vi å snakke om helse og sykdom. G fanget opp det med en gang hun kom i hus. Både hva jeg og sambo slet med, og også at her bodde en gutt med adhd.
Underveis kom det hjelpere til. En som kom var min mormors søster, vi kaller henne tante Ingeborg, men hun er ikke min tante, men mamma sin. En søt liten dame som jeg var og besøkte noen ganger mens hun levde, sammen med mormor og/eller mamma. Tante Ingeborg ville gi meg oppmuntring. Hun sa at vi var veldig like, kreative og likte å lage/dyrke/produsere ting (hun var sydame mens hun levde). Jeg elsker jo å bruke kreativiteten min på interiør og hus. Jeg fikk vite at den veien jeg går nå er den rette, jeg skal fortsette i denne retningen. Etter mange år med motgang på den fronten hadde jeg nå alle forutetninger for å kunne realisere drømmen (les; å ha møtt en mann som hjelper meg med å sette ideene ut i livet, ikke en mann som stopper dem pga enten motvilje eller inkompenens). Sambo og jeg har tøffe tak pga sykdom, men at vi møtte hverandre var meningen, en plan, og vi har en solid grunn i forholdet vårt. Vi vil komme oss gjennom alt og bli sterke. Det var veldig godt å høre, selvom jeg har visst akkurat det hele tiden. Vi ville også få anerkjennelse for drømmen vår, ment som at resultatet av drømmen min (huset da) ville bli vist frem for andre. Hva som menes med det er jeg jammen ikke sikker på, men det gir meg iallefall lyst til å fortsette! Jeg fikk også et godt råd, det var at jeg skulle fortsette livet mitt slik jeg hadde begynt nå, og ikke bry meg om hva andre mente eller tenkte om det. Noe liknende fikk jeg høre av mormor for et par år siden da jeg ble healet av G, mormor kom da til og sa "Det som er godt nok for deg, er godt nok for andre..." Under healingen av meg fikk G opp mye fra sambo, og hun fortalte meg hva hun fikk opp. Tunge ting, triste ting, og jeg har iallefall idag følt at jeg ser på hele hverdagen vi har med litt andre øyne. Fått litt mer håp, litt mer energi og litt mer kampvilje tror jeg. Det føles sånn. Det er bra, for jeg trenger det, og det gagner sambo også om jeg klarer å bevare smilet gjennom nedturene. Da blir de kanskje ikke så dype og langvarige?
Sambo ble også healet, men hva som ble sagt under den seansen skal ikke jeg fortelle her på denne bloggen. Det er privat mellom sambo, G og hans mormor som faktisk var her. Tror det gjorde inntrykk på sambo og han har også fått litt å tenke på. Healingen gjorde sitt, hode og kropp har vært merkbart rolig på ham etterpå idag. Også han fikk endel råd om hvordan han skulle takle ting og anerkjennelse.
Vi vet også nå at vi ikke er alene. Vi har noen som støtter oss og prøver å guide oss gjennom motgangene i hverdagen. Det er godt. Jeg vet at mormor er her, og sambo sin også... Og når jeg får råd av andre avdøde, så vet jeg de også har et øye på oss. Trygt!
Men, nå skal det legges unger her. Setter som sagt STOR pris på kommentarer ;) hint, hint.
No comments:
Post a Comment